Det hermeneutiske sporet:
Kapittelet begynner med en filosofihistorisk redegjørelse for begrepet refleksjon og derved også for noen av de viktigste forløperne og byggeklossene til det refleksjonsbegrep som i dag, ofte relativt ureflektert, anvendes i norske pedagogiske metadiskurser. Denne redegjørelsen fører frem til en diskusjon og bestemmelse av refleksjonsbegrepet som er inspirert av hermeneutikken, her i første rekke representert ved Hans-Georg Gadamer og Martin Heidegger. Heideggers forestilling om ”besinnelse” har inspirert dette arbeidet i det henseende å utfordre et refleksjonsbegrep som kan sies å ha etablert seg i ulike fagtradisjoner uten å etterspørre sin egen rolle. Hos Gadamer har hans betraktninger om språkets spekulative karakter og tekstens dialogiske egenskaper beredt veien til en hermeneutisk fundert bestemmelse av refleksjon. Refleksjonsbegrepets hermeneutiske avklaring slutter imidlertid ikke her, men kapittelet rommer også impulser fra posisjoner som er kritiske i forhold til denne tradisjonen, primært dekonstruksjonen slik den formuleres av Jacques Derrida. Målet for den hermeneutiske diskusjonen er for det første å komme fram til en bestemmelse av ”refleksjon” som er anvendelig for det videre arbeidet, det vil si den konkrete analysen av det empiriske materialet. For det andre tjener diskusjonen til nettopp å etablere en ramme som gjør det mulig å reflektere over refleksjonsbegrepet.