Metode
Materialet i denne avhandlingen er en spesiell type tekst – studentøvelser i refleksjon i bloggformat – som kan analyseres på mange måter. Mitt metodiske grep er å ”teste” det hermeneutisk, retorisk og teknologisk funderte refleksjonsbegrepet som opparbeides i teoridelen, på bloggmaterialet ved å etterspørre hva det er i bloggene som kan forklares med det respektive refleksjonsbegrepet. Dette suppleres med begreper fra tekstanalysen som trekkes inn som formaliseringsredskaper der det anses som nødvendig. Analysen skiller mellom de tre sporene for å klargjøre tre ulike måter eller aspekter ved refleksjon. ”Modellsendermodellen” som jeg utviklet i det retoriske kapittelet, brukes i analysen for å undersøke bloggtekstenes dialogiske og refleksive karakter. Endelig vil jeg i drøftingen sammenfatte analysens resultater for å kunne gi en helhetlig forståelse av refleksjonens karakter i blogg som lar seg beskrive som ”dialogisk refleksjon”, både fra et hermeneutisk, retorisk og teknologisk perspektiv.

Det retoriske sporet:
Her drøftes refleksjonen som begrep og begrepslig aktivitet i forhold til sjangerforventning, sjanger, retorikk og metaforikk. Her vil jeg dels gå historisk til verks og se på noen av de viktigste forløperne til bloggsjangeren så som dagboken, loggen og brevet. Her vil jeg argumentere for at forventninger til sjangrer generelt, og til bloggsjangeren spesielt, som et kjent nettfenomen omgitt med en viss nimbus, påvirker og former det uttrykk refleksjonen får i tekstene i bloggene. Her vil jeg argumentere for at bloggen ikke er en ”ren” sjanger, men at den også rommer elementer som i forhold til en idealforestilling om refleksjon kan virke forstyrrende. Dette gjelder ikke minst den kjensgjerning at en blogg gjerne oppfattes som et personlig sågar privat anliggende og dermed også som et medium for selvfremstilling (både i forhold til andre og i forhold til bloggskriveren selv). Det personlige aspektet ved bloggen, dens karakter av et privat medium i nettoffentligheten, gjør at bloggen fungerer som en arena for selvfremstilling (bevisst eller ubevisst). Følgelig rommer den mer eller mindre åpenbart et narsissistisk aspekt, noe et systematisk forsøk på å forstå sjangeren og dens dynamikk bør ta høyde for. Videre er ambisjonen med sjangergjennomgangen å avklare bloggens stilling til tekst- og tekstkulturbegrepet. Bloggen er et eksempel på det som har blitt kalt ”dialogisk tekstkultur”, og dette begrepet blir her belyst i forhold til det etablerte begrepet ”modelleseren”, og det skisseres videre en ny modell for ”modellsenderen” som vil stå sentralt i analysen. Slik ender det retoriske sporet opp med å etablere et retorisk fundert refleksjonsbegrep.

Det hermeneutiske sporet:
Kapittelet begynner med en filosofihistorisk redegjørelse for begrepet refleksjon og derved også for noen av de viktigste forløperne og byggeklossene til det refleksjonsbegrep som i dag, ofte relativt ureflektert, anvendes i norske pedagogiske metadiskurser. Denne redegjørelsen fører frem til en diskusjon og bestemmelse av refleksjonsbegrepet som er inspirert av hermeneutikken, her i første rekke representert ved Hans-Georg Gadamer og Martin Heidegger. Heideggers forestilling om ”besinnelse” har inspirert dette arbeidet i det henseende å utfordre et refleksjonsbegrep som kan sies å ha etablert seg i ulike fagtradisjoner uten å etterspørre sin egen rolle. Hos Gadamer har hans betraktninger om språkets spekulative karakter og tekstens dialogiske egenskaper beredt veien til en hermeneutisk fundert bestemmelse av refleksjon. Refleksjonsbegrepets hermeneutiske avklaring slutter imidlertid ikke her, men kapittelet rommer også impulser fra posisjoner som er kritiske i forhold til denne tradisjonen, primært dekonstruksjonen slik den formuleres av Jacques Derrida. Målet for den hermeneutiske diskusjonen er for det første å komme fram til en bestemmelse av ”refleksjon” som er anvendelig for det videre arbeidet, det vil si den konkrete analysen av det empiriske materialet. For det andre tjener diskusjonen til nettopp å etablere en ramme som gjør det mulig å reflektere over refleksjonsbegrepet.

Det teknologiske sporet:
Om bloggen kan sies å fungere både som skriveredskap til refleksjon og som et arkiveringsverktøy, er det fristende å omtale den som, for å låne en aktuell formulering fra medieforskningen, en ”oppbevaringsteknologi i bevegelse”. Her forfølger jeg flere av de temaene som ble introdusert i de foregående kapitlene, men satt i et teknologisk perspektiv. Om bloggtekster kan være preget av så vel narsissisme som refleksjon, så ”formateres” måten de gjør det på, av det forhold at bloggen også er et elektronisk ”arkiv”. Skriftlig refleksjon tar nødvendigvis i bruk ulike skriveteknologier, og disse setter uvegerlig sitt preg på tekstene. Med dette som utgangspunkt vil jeg forsøke å vise hvordan bloggteknologien er en annen måte å artikulere og arkivere tanker og refleksjoner på enn det man kjenner fra andre og eldre medier.
Den historiske innrammingen trekker sporene helt tilbake til antikkens skriveteknologier som allerede den gangen ble tematisert som pedagogiske og filosofiske virkemidler. Kjente eksempler på dette er hypomnemata, skrivetavler og codexer. Fra den tidlige moderne tid er dagboken et kjent eksempel. Som skrive- og arkiveringsteknologi skiller bloggen seg imidlertid fra sine forgjengere på grunn av teknologiens muligheter og begrensninger. Her vil Jacques Derrida og den tyske mediehistorikeren Wolfgang Ernst være viktige inspirasjonskilder med deres betraktninger omkring arkivbegrepet hvor det er et hovedanliggende å vise hvordan teknologien utfordrer tanken om den hermeneutisk funderte dialogiske refleksjonens autonomi. Slik vil eksempelvis Internettets mangfold kunne si å innebære en utfordring til et klassisk arkivbegrep ettersom dette kan sies å være basert på en forestilling om en fremtidshorisont som en forutsetning for det Gadamer kaller “horisontsammensmelting”.

Til drøfting:
Analysen av bloggen som arkivteknologi gjør det naturlig å innlede den avsluttende drøftingen med en diskusjon av nettopp teknologiens rolle i refleksjonsprosessen. I det innledende teorikapitlet presenterte jeg grunntrekkene av det tradisjonelle begrepet om refleksjon ved å lese filosofiske tekster som ble skrevet lenge før bloggteknologien ble utviklet. Når jeg nå har ”funnet” dialogisk refleksjon i studentbloggene, kan en trekke slutningen at det er bloggens fortjeneste at disse har dukket opp. Så enkelt er det nok ikke. Rent bortsett fra at praksisen med å inndra andres synspunkter i sin selvrefleksjon er kjent fra brevvekslinger i antikken – kjente eksempler på dette er Ciceros og Senecas brevvekslinger – vil jeg mene at det vil være viktig å konfrontere mine funn med en viss porsjon skeptisisme, for slik å kunne korrigere det som måtte finnes av allegoriske impulser i analysen min, det vil si at jeg projiserer inn i materialet mitt det spørsmål jeg tar utgangspunkt i. For man kan spørre om studentenes refleksive hybridtekster mindre er en direkte følge av teknologien, enn de er et uttrykk for en slags sjangerkrise i refleksjonsprosessen. ”Krisen” blir utløst i det øyeblikket studentene blir bedt om å reflektere i en blogg. Det er nå de ulike sjangerforventningene (rapporten, dagboken) konkurrerer om tekstformen. Som kompromiss får vi en hybrid tekstform som inneholder både trekk fra rapport- og dagboksjangeren. Og den ”gamle” dialogiske refleksjonen kommer til uttrykk i denne hybride tekstformen som bloggen er. Det handler med andre ord også om å demonstrere hvordan bloggen utover dette, i egenskap av en arkiveringsteknologi med spesifikke teknologiske rammer og muligheter, fremmer den dialogiske refleksjonen på et særlig sett.